Så var det på’an igjen..

airplane-wallpaper-2Så var det på’an igjen”.. skrev Jan Eggum, og det er akkurat slik jeg følte det når jeg igjen skulle starte opp med RC flyging. Dette er en historie om en østlending som forvillet seg til blåsbortlandet med stor drøm å fly modellfly!

Det er ikke mange steder man kan føle seg som en totalt nybegynner flere ganger, og det med at “når man først har lært å sykle så kan du det”, føles mere feil.

De første spor.

Min RC erfaring startet på tidlig 80 tall, nærmere bestemt julen 1980. Den gangen var det enorme batterier og antenner så store som juletrær og krystaller som var tingen, og for meg var det RC biler.

Tamiya_Holiday_Buggy

Tamiya Holiday Buggy 1980 modell. Det kom forøvrig en oppdatert utgave av denne i 2010.

 

Tamiya Holiday Buggy var navnet var bilen det hele startet med, en simpel 380 motor, 6 volt Ni-Cd batteri på voldsomme 1200mAh med en ladetid på et halvt døgn uten noen form for ladesikring, hvilket medførte smeltet batteripakke allerede første gang. Motoren var montert enkelt på toppen av drevene direkte over bakakselen og alt var åpent for vær og vind.

Alt var enkelt, dog så komplisert for en på 9 år men årene fremover ville gi mange flere biler og en god forståelse for radioer og frekvenser som når bilen til kameraten min fullstendig tok av inn i husveggen med store intensjoner om å lage hull i Leca blokkene i det jeg satte avgårde med min på samme frekvens. Kveldene gikk ofte med til å lese Robbe katalogen og drømme om flotte trebåter og skala fly!

Jeg startet å jobbe i en lekebutikk der vi var ganske store på radiostyrt i 1985 mens jeg gikk på skolen og huset bar etter hvert preg av dette da det befant seg titalls biler rundt om til enhver tid, til min mors store fortvilelse.

I 1991 måtte jeg som mange andre gutter i militæret å alt som het radiostyrt var blitt barnslig (ifølge noen «venner») og alt som ikke var blitt stjålet ut av boden i kjelleren ble solgt eller pakket vekk.

Opp  i luften!

Så i 2007 fant jeg ut at jeg savnet dette med radiostyrt, jeg hadde drømt i mange år om å kunne fly FPV hjemme i fra og lande på skolens 100 meter bane med en giant scale Boeing 747-400. Denne drømmen startet mens jeg gikk på skolen i 1985 og dette var nok noe forut sin tid, men ideen var der selv om den ikke var gjennomførbar på tidspunktet.

Til butikken til Modellhobby avdeling Oslo sentrum bar det med håp om å ikke bli lurt opp i stry. Men selgeren luktet blod og etter å ha forsikret seg om at jeg aldri hadde rørt noe mer komplisert enn en to-kanals radio gikk jeg ut av butikken med en Blade 400 RTF pakke under armen. Hadde jeg hørt nøye etter hadde jeg sikkert hørt latteren når jeg gikk oppover Skovveien for så å snuble meg mellom de narkomane i slottsparken.

e-flite-blade-400

e-flite-blade-400

Vel hjemme var det å sette seg inn i dette med Li-Po og swashplate, flybars osv, jeg visste ikke mye om helikopter men at de ikke var kjent for å være stabile var gammelt nytt og en liten modell var sikkert ikke bedre enn sine fullsize brødre.

På en halvfull parkeringsplass på utsiden ca 2 meter unna min egen bil startet jeg forsiktig rotoren opp, lot den få god tid på seg og ifølge selgeren skulle de to karbon stengene med oransje tennisballer holde helikopteret på rett kjøl om jeg skulle lande litt skjevt.

Aldri før har ting gått så fort rett til helvete! I det jeg fikk helikopteret 10 cm over bakken tok vinden tak i faenskapet å vippet det til høyre, jeg kontret elegant til venstre og helikopteret forsøkte i neste øyeblikk å ta livet av min stakkars skrekkslagne Rover! Bilen slapp relativt greit unna med en skjerm som plutselig så ut som var angrepet av en rabiat jungelboer med machete! Jeg “lærte” med dette «alltid sjekk kontroller», kanalen var reversert og når jeg forsøkte å rette opp djevelmaskinen kastet jeg i stedet bensin på bålet.

Rover skjerm

Rovern under reperasjon.

Etter dette bygde jeg opp helikopteret igjen og det fikk mange fine år på hylla før jeg endte med å selge det uten videre flytid. For øvrig var dette min første erfaring med RTF, det å rekonstruere et helikopter som man aldri hadde bygget uten videre tegninger tok min tålmodighet til neste nivå, jeg er i dag nivå 2.. Tålmodighet er en dyd sies det, men dydig har jeg aldri vært.

Fixed wing.

Men fly, det måtte jo bare bli bedre? Med helikopteret sterkt i minne og da jeg ikke ville bli buret inne for å kvele selgeren med servo-kabler la jeg heller kursen mot Modellbutikken på Strømmen.

Jeg trengte et lettflydd nybegynner fly som ikke skulle koste all verden, radioen hadde jeg rappet i fra Blade 400’n så da trengte jeg bare alt annet.

At navnet på denne butikken også nå var blitt Modellhobby hadde gått meg hus forbi og da jeg gikk ut av butikken med en Edge 540 Electric mener jeg å høre en brak-latter i fra bakrommet i butikken.

MiniEdge540

Mini Edge 540

Joda, med en 250 watts motor, 3 cells Li-po (som også var rappet i fra Blade 400) sto det etter noen timer med montering klart på stuegulvet. Det som hadde skjedd siden sist jeg hadde handlet hos ovennevnte butikkjede var at internett hadde kommet til skogen der jeg bodde (i Østmarka) og jeg kunne gå på YouTube å se hvordan flyet jeg hadde kjøpt egentlig var. Det er vel unødvendig å si at jeg ble skrekkslagen og hang hele sulamitten i taket over senga på soverommet istedenfor til min daværende samboers store «fornøyelse». Jeg fant også ut at fabrikken IKKE hadde vært sløve når de lagde motorfestene som var skjeve før jeg hadde vært flink å rettet de opp.

Det føltes som en forbannelse alt som hadde med radiostyrt å gjøre men jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle fly koste hva det koste ville og til en nystartet modellbutikk i Ski bar det i håp om å finne noe som denne gangen var flybart for en noob som jeg var.

På en hylle sto det en Cessna 182 i fra Art-Tech, 380 size børstemotor, Ni-Mh batteri og 3 kanaler.

Art_Tech_Cessna_182

Art tech Cessna 182

 

Radioen som fulgte med ble byttet ut med Spectrum Dx6i radioen i fra Blade 400’n, og ny mottager ble montert, det ble også installert ailerons å det var nå et fullblods 4 kanals fly! (trodde jeg)

Nå var jeg klar over at fly trengte litt mer plass en helikopter til å ta av og lette så jeg dro ned på nærmeste jordet i tussmørket for å taxe litt på en ujevn jordvei som gikk igjennom området. Det å klatre i trær for å hente ned fly var det neste jeg lærte meg, med sterk overvekt (min egen, ikke flyets) var det et voldsomt prosjekt å komme seg opp og halvveis ut på greina som flyet skrekkslagent hadde grepet fatt i livredd for å bli kjørt i bakken av den nærsynte tjukkasen i halvmørke.

Etter å ta funnet frem mirakel på rull (gaffa teip) kunne jeg de neste dagene forsøke å fly litt igjen på en liten fotballøkke omgitt av trær ikke så alt for langt unna.

At flyet var undermotorisert og hadde minimale styreflater og utslag (her hadde jeg leste på nettet) gjorde at det å komme seg i lufta også her ble en prøvelse, joda, det kom opp men med 20×30 meter bane å boltre meg på ble det en god del sirkling for å komme over tretoppene. Det ble en del klatring de kommende ukene.

“At vi mennesker stammer i fra apene kan jeg herved avkrefte”

 

Ombygging på lavt nivå.

Ekeberg modell messe skulle bli redningen, jeg fikk tak i en børsteløs motor, Li-Po batterier som passet i batterikassen under og en liten pep-talk i fra en av folkene på en stand fikk meg til å se lys i enden av tunnelen.

Det tok noen måneder før jeg egentlig var klar for mere flyging, men en flott sommerdag tok jeg med flyet til Skiptvedt der et vennepar av meg bodde, Tor-Jørgen skulle hjelpe meg å få flyet i lufta med å håndkaste det opp (noe ingen av oss tidligere hadde gjort) på en liten fotballbane… omgitt av trær!

Det var denne dagen som skulle bli min motivasjonsfaktor for årene fremover, jeg fikk fløyet tre batterier den dagen, ingen krasjlanding, ingen trær som måtte bestiges, ingen servoer som gikk feil vei, alt var perfekt og jeg fikk til og med dokumentert alt på bilder av Tor-Jørgen som nå hadde overtatt mitt kamera for å ta bilder av flyet, før og etter. Den nye børsteløse motoren ga kraft i overflod og med en vesentlig vektreduksjon på fjerning av gir til motor og innføring av Li-Po kunne jeg fly lettere akro med modellen, jeg hadde gitt meg selv store utslag å det ble rollet, loopet og forsøkt vertikalt flyging med modellen, det meste fungerte helt flott!

Cessna first flight

Cessna 182 nå med børsteløst oppsett og kraft i overflod.

Det ble en del flyging dette året og også året etter, men så ble det forandringer i livet som gjorde at flyet ble pakket bort i mange år.

På’an igjen…

Høsten 2014, Karmøy, sted: Ferkingstad, Moliner Cup.

I pausen mellom fotballkampene var det oppvisning med modellfly og igjen ble jeg sugd inn i dette.

Edge 540 flyet ble tatt ned av skapet, Cessna flyet ble funnet frem og limt i sammen igjen da gjentatte flyttinger hadde gjort sitt, og radioen ble børstet støv av. Jeg gjorde noen enkle søk å fant Haugaland Modell Klubb, tok kontakt og fikk vite at på søndager ble det flydd på Skokland. “Noen ganger heter det visst Skogland”. Etter å ha pratet litt om Edge flyet og de tingene jeg hadde gjort feil som å montere motoren rett fikk jeg til slutt tatt dette i fra hverandre igjen, og rettet opp (“les, skjevet opp”) motorfestet igjen og det var på tide å fly.

Haugalandet på en "vindstille dag"

Haugalandet på en “vindstille dag”

Jeg hadde det med et par ganger men følte at vinden var en utfordring, det at øyene mine hadde blitt verre med årene hjalp heller ikke på selvtilliten og det ble flydd MYE simulator utover de sene nattetimer, ClearView var det jeg hadde, men fikk høre at Aerofly RC 7 var tingen så det ble innkjøp av dette, kun for å høre i etterkant at det var Real Flight 6.5 som faktisk var tingen, jeg flyr fortsatt Aerofly RC 7, jeg har forstått at det er tusen mening om hva som er best og at ingen egentlig vet, det er kun personlige preferanser og at det mest realistiske er å fly i virkeligheten, merkelig…

Skokland first flight.

En tidlig søndags morgen gikk turen til Skokland med flyet i bagasjen og unger å kjerring i bilen, det skulle flys koste hva det koste ville, og det kostet…

Flyet gikk opp i lufta og vinden var sterkere enn hva jeg egentlig følte meg sikker på, men nå hadde jeg vært der så mange ganger at jeg visste at jo lenger utpå dagen det gikk jo verre ble det, så det var nå eller aldri. Det gikk forholdsvis greit på første tur, jeg fikk erfare at uten expo eller DR kunne en slik liten Edge være en utfordring, men utallige timer i simulator hadde fått meg sikrere og jeg fikk flyet ned i en del, riktignok måtte jeg lande i medvind da det blåste rett nedenifra og jeg ikke ville fly over veien for å gå ned den veien, det endte med at jeg «landet» i de buskene som står i hjørnet av de to rullebanene. Jeg visste ikke hvor mye batteri jeg hadde igjen og jeg tenkte at nå bør jeg gi meg mens leken er god, noen ganger bør man lytte til den indre stemmen.

Men guttungen maste om at jeg skulle fly igjen og Solveig hadde jo ikke fått filmet så mye så de ville at jeg skulle ta det opp igjen, joda jeg tok det opp igjen og nesten umiddelbart hadde jeg store problemer. Det var noe med å sjekke flyet etter maiden, flyet var nesten ukontrollerbart og jeg fant fort ut at batteriet (i fra Blade 400) nå egentlig ikke var særlig tess lenger, 8 år i ladet tilstand hadde gjort sitt med dette batteriet og nå var det døende, dessverre ville ikke batteriet dø alene og var fast bestemt på å ta med seg Edgen i døden. Jeg forsøkte å ta flyet tilbake til stripa, det kom inn i fra nordvest og jeg hadde sidevind bakfra. Plutselig avgikk batteriet med døden og flyet gikk i bakken med et knas, alt av balsa i fra torpedoveggen til bakre vinge var knekt hele veien rundt. Årsaken til at det var vinglete var at servostaget til venstre aileron hadde løsnet, muligens i møte med buskene, jeg hadde heller ikke brukt locktite på skruene og dette var løst, også feste til rorhornet var skikkelig vaklete, og det var slik på den andre siden også.

Så Solveig fant ut at hun skulle kjøpe nytt fly til meg. det kom så en Cessna i posten som skulle være «vindsikker», de har tydeligvis aldri vært på Haugalandet.

Cessna ny

Etter flere dager med bygging og «tuning» og sjekking, dobbeltsjekking og trippelsjekking ble det vårmønstring på Skokland. Vinden var litt varierende men ikke all verdens ille, jeg overrumplet Rune Berge med å nærmest gi han radioen i hånda før han kunne si nei og ba han pent om å fly den nye Cessna’en på maiden, det var ikke aktuelt for meg å knuse dette nye flyet foran øynene på de håpefulle små, Solveig og resten av de tilreisende, det fikk eventuelt Rune gjøre he he.

Rune har flydd en vindfull dag før og ikke før han hadde kommet opp i lufta, så vi at noe var galt, flyet skjente allerede ved takeoff og det fløy som en krabbe i lufta. Nå er ikke krabber kjent for å fly så bra og det gjorde heller ikke flyet mitt, jeg vet ikke når jeg startet å puste igjen men jeg tror det var en god stund etter at flyet igjen hadde møtt moder jord, med kun en liten velt som nok skyltes at framhjulet hadde bøyd seg under takeoff var flyet like helt. Flyet står i dag delvis i biter i påvente av ny finish, jeg liker ikke isopor stilen og det vil muligens sparkles med lett lettsparkel og lakkeres. Jeg skal også dreie et nytt hjuloppheng foran som står i stil til flyet, men i bedre kvalitet og med skikkelig innebygget olje demper, bare jeg får en garasje å jobbe i.

Selvfølgelig hadde jeg forventet at alt skulle gå rett i dass så jeg hadde også med min gamle «stilfulle» Cessna 182 i fra Art-Tech. Paul Magnus hadde tatt med seg wattmeter og vi bestemte oss for å sjekke batteriet (jepp det gamle i fra Blade 400’n igjen) samt den børsteløse motoren for å sjekke hva det faktisk gav av effekt. Vi kunne raskt konstatere at batteriet var ødelagt da effekten falt nesten umiddelbart med 30-40% selv om det var ny-ladet så det dette ble behørig pakket bort.

Brann!

De gamle 3 cell pakkene som en gang hadde passet så fint i batteriluken hadde nå blåst seg opp skikkelig, men jeg skulle allikevel ta sjansen på å bruke de. Vi heiv på et nytt batteri og før vi i det heletatt fikk begynt noen måling begynte det å lukte brent, ESC’n tok fyr å det lukta brent bakkelitt og ledningene til motoren smeltet seg selv av i loddingen. Denne kortslutningen fikk også mottageren og servoer til å ta fyken, og nå begynte jeg å bli litt lei hele greia.

When at first you don’t succeed..

Etter noen dager i furteboksen fikk jeg bestilt mitt egen effektmåler samt servotester i fra Ebay (hva skulle gjort uten Ebay og YouTube?) og fant ut av hva som hadde skjedd.

Etter nøye prøving med motoren som var en god del større i fra Edgen og større batteri skulle igjen Cessnaen opp i lufta, det var en flott stille kveld, jeg dro alene opp til Skokland for å fly den gode gamle traveren som jeg hadde lært å fly med for mange år siden. Det var gått til innkjøp/lån (testing) av en oransje DX mottager med 3 kanals gyro i fra Hobbyking og jeg hadde store forventinger til at dette skulle bli en kosekveld på Skokland. Jeg hadde hvilepuls været var flott, jeg hadde sjekket dette flyet sikkert 100 ganger tidligere og dette kunne da ikke by på problemer.

Jeg taxet fint bortover med litt testing, tok av rett nedover og det fløy som en strek! Nydelig! I 5 sekunder før noe var skrekkelig galt, flyet begynte å rolle voldsomt og det var ikke kommet mange metere over bakken før det snudde seg 180grader og plantet motoren solide 20cm ned i jorda.

Hva nå da? Det viste seg i etterkant at det var tre feil denne kvelden, for det første hadde jeg klart å reversere ailerons kanalen når jeg holdt på med gyroen, for det andre sto gyro effekten alt for høyt på og det som jeg ikke fant ut av denne kvelden var at også potmeterene til den gamle Dx6i radioen også sang på siste verset.

På veien hjem kjørte jeg innom Helge Langåker og kjøpte hans gamle Kyosho Spitfire, denne viste det seg at hadde problemer med motor / esc så det ble ikke noe flyging umiddelbart, men Helge hadde et gammelt system liggende som passet og jeg fikk med meg dette ved en anledning senere. Jeg har ennå ikke flydd dette flyet, men det er nå i hvert fall fly klart med all elektronikk installert.

Kyosho Airum Spitfire

Kyosho Airum Spitfire

Utfordringer

Siden jeg har hatt en del helseproblemer den siste tiden samt mangel på inntekt har det ikke vært lett å verken gå til innkjøp av noe nytt eller fly noe i redsel for å krasje noe. Elefun hadde så et tilbud på en EasyStar 2 Kit uten elektronikk eller motor, det ble kjøpt inn et slikt kit og en motor i fra OS.

Flyet virker veldig solid med monteringsanvisningen var heller tvilsom, men med tiden til hjelp fikk jeg satt det sammen, det ble også kjøpt inn nok en motor (Apollo) i fra Teknisk hobby som passet bedre i modellen og den sammenleggbare propellen. Med noen mindre modifikasjoner for å bedre kjølingen til motoren og nøye sjekking ble modellen tatt med til Skokland med familien på slep, vel oppe testet jeg alle funksjoner og da fant jeg ut at høyderor og sideror kanalen plutselig «sovnet», da var det bare å pakke alt i sammen IGJEN!

Mere utfordringer

Jeg har som nevnt tidligere oppnådd tålmodighetsnivå 2 og denne var nå satt sterkt på prøve, jeg hadde ikke penger til ny radio eller mottager, alle planer om flyging ble igjen lagt på hylla, om enn midlertidig.

Så en kveld fikk jeg en idé! Jeg trengte å finansiere mitt RC sug og ikke minst var det heller skralt med mat i kjøleskapet samt at huseier forlangte å få betalt husleien, hørt på slikt?

Jeg har verdens snilleste huseier og vi kom til en ordning der jeg fikk utsatt leien mens jeg fikk ordnet opp med en av statens mest forhatte institusjoner.

Jeg fikk byttet bort min gamle motorsykkel som bare ventet på å bli bygget om til Café racer med et helikopter (som er for salg til rett pris, T-rex 600 ESP flybarless), noen biler (i deler) en del stasj og litt penger samt en ny radio, en Dx7i. Planene her var å betale husleie og samtidig selge unne det jeg ikke ville ha og kanskje investere pengene i noe jeg kunne komme meg videre i hobbyen på.

Align Trex 600

Trex 600, det er ikke snakk om å fly denne maskinen rundt, busker, mennesker, vann, små kaniner eller søte små Rovere.

Blandede følelser.

En kveld fikk jeg en telefon i fra en venn på Åkra som hadde forferdelig triste nyheter, han var syk og ville selge unna alt han hadde av RC utstyr, det var med blandede følelser og klump i halsen at jeg kjøpte alt han hadde og bar dette ut av garasjen mens han så på. Jeg har sagt at skulle han noen gang bli bedre vet han hvor tingene står.

Jeg var nå i besittelse av nok en radio, en masse fuel og bensin motor deler og et 60size Edge 540 i fra Seagull.

Seagull 60 size Edge 540

Seagull 197cm Edge 540

Når det gjelder vind har jeg nå lært at selv når det er vindstille blåser det ganske heftig her borte og noen ganger er det størrelsen det kommer an på, å jeg håper og tror at dette flyet er hva som vil ta meg til neste nivå.

Men, tilbake til elektro.

EasyStar II flyet hadde fortsatt ikke vært i lufta og nå hadde jeg opptil flere radioer å velge imellom, det var ikke vanskelig å gå for den nyeste JR DSX9 radioen som fulgte med det siste innkjøpet.

For et par uker siden dro jeg igjen opp til Skokland en relativt tidlig morgen. Det var igjen mer vind enn hva jeg ønsket og med fly som jeg må kaste i lufta selv på maiden og uten å faktisk ha flydd noe lignende før var det en ganske spak og nervøs pilot som sto på stripa med flyet i hånda og ventet på at vinden skulle være riktig. Med ca 20% høyderor programmert på egen kanal og full gass tok jeg mot til meg å kastet flyet ut i det blå. Igjen så må jeg huske å puste! Det gikk nesten i bakken før det tok av oppover og det ble litt kastet hit og dit i vinden, men det gikk! Som jeg også har nevnt tidligere sliter jeg litt med øynene og det var flere ganger at jeg mistet modellen av synet i den skarpe morgensolen og to ganger befant jeg meg plutselig opp ned uten at det hadde vært i mine tanker å fly akrobatikk med dette flyet. Jeg hadde innstilt radioen til å si ifra når det hadde gått 10 minutters flytid da jeg ikke visste hva jeg hadde av flytid, men jeg hadde selvfølgelig glemt å starte timeren. Denne modellen flyter meget godt i lufta og jeg brukte noen forsøk å få flyet ned på bakken igjen da det ville seile over hele stripa rett over bakken uten å vise tegn til å ville sette buken ned på det duggvåte gresset. Da jeg etter 3 forsøk fikk flyet ned begynte jeg å puste igjen, min første flytur på 8 år uten problemer var et faktum. Jeg fløy ett batteri til den dagen og også den turen gikk smertefritt, flyet vil som sagt helst holde seg oppe i lufta og det synes jeg er en stor fordel og jeg ser frem til mange flere timer med EasyStar II flyet i sommer.

JLCA-Mod-Planeurs-EasyStar2MPX-01

Kanskje vil jeg også få tilbake litt selvtillit, jeg kjenner at jeg er fryktelig nervøs når jeg flyr og det var jeg ikke tidligere, publikum er også en stressfaktor for meg og jeg håper at jeg kan vise for dere at jeg faktisk kan fly en dag, selv om jeg ikke er som en ekspert å regne.

Mekking på noe nytt.

Nå jobber jeg med å ferdigstille den nye Edge 540 med bensinmotor og her er det også mye nytt for meg å lære. I dag har jeg fått kuttet til cowlingen slik at den går klar av plugghetten og at den gir plass til kjøleribbene til 32ccm motoren som er satt i. Nå skal jeg finne ut av hvorfor flyet er litt vel mye sidetungt og så planlegge fueltank, få tak i en fuel dot til fylling og få lagt opp alle slanger og montert servo til gassen samt muligens bytte ut eller fikse forgasseren som ser ut til å ha en feil på regulatorarmen. Elektronikken må også på plass og så finne CG å riktige batteripakker for tenningsanlegg og mottager. Jeg har som vanlig mye nytt å lære men jeg tror at det er nettop det som driver meg og får meg til å fortsette når alt ser som mørkest ut.

Har jeg flaks blir det flyging med bensin fly i år, uten krasj!, og så lenge jeg slipper å klatre i flere trær så går nok alt bra.

Vi sees på Skokland.

Jon-Terje

 

2 thoughts on “Så var det på’an igjen..

    • Takk for det, jeg har fått en del gode tilbakemeldinger så det kan virke som om vi ikke er alene om dette 🙂

      /Jon-Terje

Leave a Reply to Jotte Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *